De første årene i Fox River-dalen viste de norske immigrantene liten interesse for å knytte til seg en ordinert prest. De nærte en dyp skepsis til den norske statskirken. Deres åndelige behov ble dekket av legpredikanter, særlig de som hadde en bakgrunn fra Hauge-bevegelsen i Norge, predikanter som Ole Olson Hetletvedt, Bjørn Hatlestad, Jørgen Pedersen, Ole Heier og Hans Balder. «Antall legpredikanter og deres store engasjement viser hvilken kraft Hauge-bevegelsen hadde blant de tidlige immigrantene i deres religiøse søken,» kommenterte Blegen.[1]
De første norske immigranter i New York bosatte seg i et område som var sterkt preget av nye sekter og store vekkelser. Ingen av de amerikanske sektene rundt Rochester fikk innpass blant nordmennene, ikke engang metodister og baptister. I Fox River derimot, viste et bemerkelsesverdig antall norske immigranter interesse for mormonismen. Mange omvendte seg i 1840-årene og ble mormonere – i Fox River, Illinois, i Sugar Creek, Iowa, og i Koshkonong i Wisconsin-territoriet. De mormonske vekkelsene blant nordmennene skjøt særlig fart etter at hovedkvarteret for profeten Joseph Smith og mormonerne ble lokalisert i Nauvoo på østsiden av Mississippi-elva i Illinois.
Norsk-amerikanske historikere har alltid hatt en tydelig tendens til fordel for å tolke norsk immigrasjonshistorie ut fra den lutherske kirkens ståsted. Hverken Blegen eller Qualey eller for den saks skyld Odd Lovoll legger særlig vekt på framgangen mormonerne hadde i rekrutteringen av nordmenn i 1840-årene. Problemstillingen omtales, men forfatterne henfaller lett til en negativ tone i sin omtale av mormonismen.
Mormonismen og Nauvoo, mormonernes nye hovedkvarter
Mormonismen utløste konflikt fra sekten ble opprettet. Men jo mer forfølgelse medlemmene ble utsatt for, desto flere nye strømmet til. Vinteren 1838/1839 satt hele mormonernes første presidentskap i fengsel i Independence i staten Missouri – Joseph Smith, Sidney Rigdon og Hyrum Smith. Ansvaret for å lede mormonerne ble overlatt til apostlene Brigham Young og Heber C. Kimball. I februar 1839 fikk mormonlederne melding om at staten Illinois stilte seg positivt til at de kunne opprette sin egen koloni. I løpet av noen uker samlet tusenvis av mormonere seg på vestsiden av Mississippi River rett overfor Quincy i Illinois. De krysset Mississippi og strømmet inn i Quincy, som ble overfylt av mormonere.
I april 1839 ble Joseph og broren Hyrum Smith og de andre i fengselet i Independence gitt anledning til å flykte. De ankom Quincy den 22. april. Isaac Galland, en av de største eiendomsspekulantene i området, tilbød seg å selge store landområder i Iowa og Illinois til mormonerkirken. Sommeren 1839 ble det undertegnet fire store eiendomskontrakter. I et brev til offentligheten den 1. juli oppfordret Joseph Smith alle medlemmer til å flytte til det nye stedet Nauvoo, et hebraisk ord som betydde nydelig. Mormonerne fulgte oppfordringen og i løpet av noen måneder ble ny jord ryddet, drenert og sådd, og nye hus og hytter bygd i Nauvoo. Få tenkte på risikoen for malaria, men utpå sensommeren og høsten var det mange som ble alvorlig syke og døde.
Mormonerne besøkte nordmennene i Fox River-dalen første gang i 1842
Mormonernes misjonær George P. Dykes besøkte nordmennene i mars 1842. I løpet av en måned omvendte han haugianer-predikanten Ole Heier fra Telemark, læreren Jørgen Pedersen, og slooperne Andrew Dahl og Gudmund Haugaas. I et brev til Joseph Smith ble Haugaas beskrevet som en mann med «en sterk personlighet og betydelig kunnskap om Skriften; han kan preke i Norge, Sverige og Danmark.»[2]
Ole Heier ble utpekt som leder for den norske mormonermenigheten i La Salle County. I januar 1843 tilbrakte Gudmund Haugaas og J. R. Anderson tre uker blant nordmennene i Lee county i Iowa. Ti personer ble døpt, deriblant Erik G. M. Hogan og familien hans fra Telemark. Gudmund Hougaas og Ole Heier ble også sendt på en misjonstur til norske kolonier i Wisconsin.[3] Peterson besøkte Nauvoo i 1844 og ble gitt et kall til å misjonere blant nordmenn i Wisconsin. Her lyktes han med å omvende flere til mormonismen og det ble opprettet en ny avlegger av mormonerkirken der.
Norske kirkeledere var rasende over at mormonerne hadde slik framgang blant norske innvandrere. Pastor J. W. C. Dietrichson holdt tordentaler om hvordan sekten ødela den lutherske enigheten. Han skrev brev til Norge hvor han fordømte mormonerne på det skarpeste. Våren 1845 kalte han sammen til møte i Fox River hvor han anklaget mormonledere for å lede «hans nordmenn» på ville veier».[4] I 1845 var mer enn 150 norske immigranter blitt medlemmer av mormonerkirken, hvorav ca. 80 personer i Fox River-kolonien.[5]
Den store koleraepidemien rammet nybyggere i Midtvesten i 1848/1849
Europa var i 1848 sterkt preget av politiske revolusjoner, men ble samme år rammet av en omfattende koleraepidemi. Den begynte i India, som så mange andre store epidemier gjennom historien. Epidemien nådde Berlin tidlig i 1848 og London i oktober. Det var bare et tidsspørsmål før smitten ville krysse Atlanteren. I mai 1849 spredte den seg raskt i slummen i New York City. I slutten av juli hadde forretningslivet i byen nesten stoppet helt opp. Hotellene var tomme og jernbaner og dampskip hadde knapt passasjerer. Mer enn 5000 personer døde av kolera i New York fra midten av mai til august.[6] Flere andre amerikanske byer ble relativt sett rammet hardere enn New York. I St. Louis døde ti prosent av befolkningen, og i Cincinnati døde like mange. Epidemien rammet også hardt i Chicago.
«Dampskip på elver og sjøer brakte med seg sykdommen til anløpssteder mens jernbanen som allerede var godt utbredt i nordvest, fraktet koleraen til de mest avsidesliggende steder,» skrev Charles Rosenberg. «Sykdommen fant god grobunn blant immigranter på kanallektere og dampskip.» De var utslitt etter en lang reise.[7] Avlingene til mannen med ljåen var rik i store byer, kjent for skitt og ugudelighet, men landsbyer og mindre tettsteder ble også hardt rammet.
De norske immigrantene ble hardt rammet av kolera
Det var relativt sett større dødelighet blant de norske immigrantene i Midtvesten enn hos deres amerikanske naboer. Til tider hadde de friske mer enn nok med å lage kister til de døde. En av dem som overlevde epidemien fortalte senere at i hennes hjem døde stefaren, moren, to brødre og en arbeidsmann som bodde hos dem, i løpet av noen få dager.[8] I den norske kolonien i Muskego i Wisconsin var koleraepidemien så voldsom at stedet ble kjent som «dødens region». En av de første nybyggerne, John Evenson Molee, fortalte senere at på et visst tidspunkt under epidemien var det bare sju familier som ikke var smittet, og de prøvde å hjelpe sine syke naboer etter beste evne. Rundt tre eller fire døde hver dag. «Hans Tveito og jeg gjorde alt vi kunne for å bringe de døde ut av husene og frakte dem til kirkegården med oksene våre, mens andre gravde gravene.»[9] I andre norske kolonier var situasjonen den samme.
Nordmennene hadde ikke den minste peiling på betydningen av desinfisering og å holde avføring og andre kroppsvæsker for seg, og i alle fall langt borte fra de friske. De var ikke en gang vant til å bruke utedo. Avføring fra syke og friske havnet bak nærmeste bygning eller gjerde og var fritt tilgjengelig for griser og høns til å rote i og forsyne seg fra. I mange tilfeller ble bøtta for grisemat brukt som potte.[10]
Cleng Peerson fikk kolera hos den svenske Bishop Hill-sekten
I juli 1849 ble Cleng Peerson og hans nye kone, svenske Maria Charlotte Dahlgren, smittet med kolera. En gruppe norske immigranter brakte koleraen til Bishop Hill-kolonien i Henry County, Illinois. Det var her den svenske Jansson-sekten holdt til. Sanne troende, hevdet sektlederen Eric Jansson, ville ikke bli syke. Når den troende virkelig tok Kristus inn i sitt hjerte, ville kroppen ikke lenger være mottagelig for fysisk sykdom.[11] Jansson tok med seg sin egen familie til et sted han anså for å være helt trygt. Historien om Eric Jansson og Bishop Hill-kommunen er et av mange eksempler på religiøse utopier som ble forsøkt i USA før borgerkrigen. Koloniens historie var både intens og voldelig og endte med at Eric Jansson ble myrdet i 1850.
Den svenske legpredikanten Eric Jansson var født i Landsberga i Hälsingland i 1808. Han preket religiøs perfeksjonisme og var overbevist om at det var fullt mulig for troende å leve et liv uten synd.[12] Under kornhøsten i 1830 fikk han et syn fra Gud, og fra den dagen av begynte han å preke det han mente var rett kristendom i bygda og regionen.
I begynnelsen av 1840-årene hadde Jansson mer enn 1000 tilhengere. Han følte seg forfulgt av den svenske statskirken. I 1846 reiste han med mer enn 400 emigranter fra Sverige og bosatte seg i en egen koloni i Henry County i Illinois, 130 km vest for Ottawa i La Salle County. De som dro sammen med ham, solgte alt de eide for å finansiere reisen og den nye kolonien. Den skulle organiseres etter kommunistiske prinsipper, men med Jansson som øverste leder.
Fra sølibat til massegiftermål
Cleng Peerson ble medlem i Bishop Hill-kolonien i 1847 og ga alt han eide til sekten.[13] Når ektefolk ble medlem av sekten i Sverige, fortsatte de å være gift. Men Jansson helte sterkt i retning av sølibat, og de første to årene etter at sekten bosatte seg i Bishop Hill, var sølibat et hovedprinsipp. Ingen nye ekteskap ble inngått. Menn og kvinner, gifte og ugifte, bodde i separate boliger, og alle måltider ble tilbrakt med andre av samme kjønn. Etter hvert gikk det opp for Jansson at denne praksisen ville føre til at sekten ville utslette seg selv over tid.
I juni 1848 fortalte Eric Jansson flokken sin at fra nå av var giftermål tillatt og velbehagelig i Guds øyne. Endringen i syn førte til en markert økning i antall brylluper. I mange tilfeller var det Eric Jansson som bestemte hvem som skulle gifte seg med hverandre. Sommeren 1848 fant det sted masseekteskap nesten hver eneste helg. Den 25. juni 1848 viet Jansson fire par, fulgt av tre par den 2. juli, fem par den 9. juli, fem par den 16. juli, 24 par den 23. juli, og nitten par den 30. juli.[14]
Den 3. september var Cleng Peerson på listen over par som giftet seg i Bishop Hill. Han ble gift med Maria Charlotte Dahlgren.[15] Hun var 39 år og Peerson 65 år da bryllupet fant sted. Der er ingen grunn til å tro at de giftet seg på grunn av noen form for kjærlighet til hverandre.
Et stort antall sektmedlemmer fikk kolera
Til tross for Janssons utsagn om at den som hadde sterk tro, ikke ville bli fysisk syk, ble et stort antall sektmedlemmer smittet av kolera og døde mellom 22. juli og midten av september i 1849. Janssons egen kone fikk kolera og døde. Totalt døde rundt 200 sektmedlemmer. Peersons kone Marie Charlotte døde også, men Cleng overlevde.
Etter koleraepidemien gikk Bishop Hill-kolonien mer eller mindre i oppløsning. Stadig flere begynte å tvile på sektlederens budskap og forlot Bishop Hill høsten 1849.[16] Cleng Peerson var en av dem. Hverken han eller noen av de andre fikk tilbake pengene de hadde skutt inn i kolonien. Til denne dag har det vært et mysterium hvorfor Cleng Peersons ble medlem i Jansson-sekten i 1847. Det er lettere å forstå hvorfor han var en av de mange som forlot Bishop Hill sommeren 1849, etter å ha overlevd koleraen.
[1] Blegen, Norwegian Migration to America, 1931, s. 248–249.
[2] William Mulder, “Norwegian Forerunners Among the Early Mormons”, NAHA, årgang 19, 1956, s. 46, 47. Rasmus B. Anderson, First Chapter of Norwegian Immigration, s. 399–408; Theodore C. Blegen, Norwegian Migration to America, 1931, s. 248; Theodore C. Blegen, Norwegian Migration to America: The American Transition, 1940, s. 112–114.
[3] William Mulder, “Norwegian Forerunners”, s. 48.
[4] Rasmus B. Anderson, The First Chapter of Norwegian Immigration, s. 400; Blegen, Norwegian Migration, 1931, s. 112–118.
[5] William Mulder, “Norwegian Forerunners”, s. 51.
[6] Charles E. Rosenberg, The Cholera Years. The United States in 1832, 1849, and 1866, Chicago 1962/1987, s. 101–114.
[7] Charles E. Rosenberg, The Cholera Years, s. 114.
[8] Om tidlige norske immigranter, sykdom og mangelfull hygiene blant norske immigranter i USA, se Knut Gjerset og Ludvig Hektoen, “Health Conditions and the Practice of Medicine Among the Early Norwegian Settlers, 1825–1865”, NAHA Studies and Records, bind 1, 1926, s. 1–59. Sitatene er fra Rasmus B. Anderson, The First Chapter of Norwegian Immigration, s. 53, s. 251.
[9] Anderson, The First Chapter of Norwegian Immigration, s. 321.
[10] Knut Gjerset og Ludvig Hektoen, “Health Conditions and the Practice of Medicine”.
[11] Paul Elmen, Wheat Flour Messiah. Eric Jansson of Bishop Hill, Southern Illinois University 1997. Første utgave 1976; Ronald E. Nelson, “The Bishop Hill Colony and Its Pioneer Economy”, Swedish Pioneer Historical Quarterly, årgang 18, 1987, s. 32–48.
[12] Paul Elmen, Wheat Flour Messiah, s. 37.
[13] Theodore C. Blegen, “Cleng Peerson and Norwegian Immigration”, s. 323.
[14] Elmen, Wheat Flour Messiah, s. 130.
[15] Maria Charlotte Dahlgren var født 26. mai 1809 i Sødra Bongsbo i Österunda sokn, Uppsala län. Se Nils Olav Østrem, ”Cleng Peerson – skaparen av den store forteljinga», s. 22–23.
[16] Elmen, Wheat Flour Messiah, s. 142.