Det var religionsforfølgelse av en liten kvekersekt i Stavanger rundt 1820 som utløste den første organiserte utvandringen til USA. Kvekere i Stavanger følte seg forfulgt av statskirken, av myndighetene og av folk i lokalsamfunnet.
Religionsfrihet og forfølgelse
Under Napoleonskrigene, fra 1807 til 1814, var kongeriket Danmark-Norge i krig med Storbritannia. Norske fanger ble satt i fengsel i «prisonskipene» på sørøstkysten av England. Tidvis og gjennom mange år fikk de norske fangene besøk av kvekere. Prisonfangene kom først hjem til Norge fra 1814 og utover. Enkelte av dem begynte å holde andaktsmøter på kvekervis i private hjem i Stavanger og Christiania. Selv om de var få, tok det ikke lang tid før de kom i konflikt med myndighetene.
Kvekersamfunnet ble ikke akseptert av myndighetene, men de fikk likevel lov til å bo i Stavanger og nærliggende områder. Stavanger ble hovedsete for kvekerne i Norge. Det var en klar forutsetning at de ikke skulle drive misjonering. Kvekernes lære spredte seg ikke desto mindre til en viss grad i Ryfylke, særlig i Tysvær og Skjold.[1]
Statskirkeprestene hevdet at kvekerne preket vranglære. Selv om kvekerne var et nytt og lite trossamfunn i Norge, fikk de fort føle at det ikke var særlig religionsfrihet i landet. Enkelte kvekere i Stavanger rundt 1820 begynte for alvor å overveie om det kanskje ville være bedre å emigrere til USA? Der var det full religionsfrihet.
Kvekersympatisøren Cleng Peerson ble engasjert
Kvekerne visste at Cleng Peerson på Finnøy, født i 1783 i Tysvær nord for Stavanger, sympatiserte med kvekernes lære.[2] I 1821 engasjerte de Peerson til å reise til USA for å undersøke betingelsene for religionsfrihet og et godt levebrød i staten New York. Hans venn Knud Olsen Eide fra Fogn i Finnøy prestegjeld reiste sammen med ham. De to dro til Gøteborg og krysset Atlanteren til New York ombord i et svensk skip lastet med jern for eksport.
Cleng Peerson ble godt kjent med kvekergrupper på flere steder vest i staten New York mellom 1821 og 1824. Cleng fortalte kvekere i Farmington, Macedon og Palmyra at han var sendt ut som speider for en gruppe kvekere i byen Stavanger i Norge. De ble forfulgt av den norske kirken og myndighetene og overveide sterkt å emigrere. Kvekerne forsikret Peerson om at de gjerne ville hjelpe sine norske brødre og søstre i Vennesamfunnet i Stavanger når de kom til USA.
Sommeren 1824 vendte Peerson tilbake til Stavanger og avga rapport til oppdragsgiverne. Det var hans klare oppfatning at utsiktene for religionsfrihet og levebrød var gode i New York. På bakgrunn av Peersons informasjon og videre diskusjoner, ble det besluttet at en gruppe skulle emigrere fra Stavanger til New York neste sommer.
Den 20. september 1824 dro Cleng Peerson tilbake til USA sammen med Andreas Stangeland. Peerson fikk i oppdrag å finne og kjøpe jord til gruppen som skulle reise neste sommer. Under diskusjonene i Stavanger fortalte Cleng at kvekerne i New York hadde gitt ham råd om å bygge et felleshus for de norske immigrantene hvor de kunne bo sammen den første vinteren. Amerikanske nybyggere bodde i slike felleshus den første vinteren når de flyttet vestover. Peerson påtok seg å få bygd et slikt hus til dem, som skulle stå klart før vinteren 1825/1826.
Blant kvekere vest i staten New York
Peerson og Stangeland krysset Nordsjøen fra Stavanger til England og dro videre derfra til New York. Etter fem dagers opphold i New York City fortsatte de oppover Hudson-elva med dampskipet «William Penn» til Albany, hovedstaden i staten New York. Billetten kostet to dollar inkludert mat om bord. De skulle til Farmington, hovedsenteret for kvekerne i vestre New York. Cleng hadde bodd lenge blant dem og de hadde lovet å hjelpe ham.
Fra Albany og videre vestover til Farmington reiste de dels med båt på Erie-kanalen og dels til fots. Nesten 200 km av Erie-kanalen var klar til bruk høsten 1824. På veien fra Albany til Troy passerte de saltgruvene i Salina, som gjorde sterkt inntrykk på dem. Det bodde mange innbyggere i Salina – 1814 personer i 1824, og det var 100 bygninger der, hvorav 60 ble brukt til saltproduksjon.[3] Da Peerson og Stangeland reiste forbi, lå røyken fra saltproduksjonen tungt utover landskapet. I et brev Cleng Peerson sendte til Norge til far, bror, søster, svoger og venner, datert 20. desember 1824, nevnte han eksplisitt saltverkene.
Kvekerkolonien Farmington ble opprettet tidlig i 1790-årene
Kolonien ble opprettet av tolv kvekere fra Adams i Berkshire County vest i Massachusetts. De kjøpte jord ca. 40 km sørøst for byen Rochester, i den nordlige delen av Ontario County i staten New York.[4] Eiendommen som de kjøpte, var en del av det enorme landområdet Oliver Phelps og Nathanial Gorham kjøpte fra indianerne ved Buffalo Creek i juli 1788. Det omfattet 6 millioner acres eller 24 281 km2.
Interessen fra nybyggere for å kjøpe land var mye mindre enn Phelps og Gorham hadde forestilt seg. I 1790 solgte Phelps og Gorham landområdene videre til spekulanten Robert Morris for 200 000 dollar. Robert Morris var kjent for å drive med kjøp og salg av eiendom i stor stil. Allerede to år senere solgte han deler av eiendommene videre for 360 000 dollar til en gruppe britiske investorer under ledelse av Sir William Pulteney. Etter at Sir William Pulteney døde i 1805, ble navnet endret til Pulteney Estates.
Den første kornmøllen i Farmington ble bygd i 1793, og det første sagbruket kom i drift i 1795. Nybyggerne begynte raskt å produsere pottaske, brukt gjennom århundrer til såpe og bleking av tekstiler. Et kvekerhus, et møtested for kvekere, ble bygd i 1796. Kvekerne i Farmington var «pionerene for all kvekerisme i vest-New York».[5] Kvekere fra Adams i Massachusetts bosatte seg i også i Macedon, 12 km nord for Farmington, og i Palmyra, fem km øst for Macedon. Rundt 1820 bodde det ca. 75 kvekerfamilier i Farmington, Macedon og Palmyra.[6] Cleng Peerson kjente kvekere på alle de tre stedene.
Cleng Peerson kjøpte jord i et nybyggerområde i rask vekst
Da staten New York besluttet å bygge en innlandskanal fra Hudson River til Lake Erie i 1817, førte beslutningen til oppgangstider. En strøm av nybyggere bosatte seg vest i New York, der indianerne ennå bodde. De fleste hvite hadde vokst opp i New England og i statene New York og Pennsylvania. En rekke irske immigranter som arbeidet på kanalen, bosatte seg også i området etter åpningen.[7]
Det viktigste oppdraget Cleng Peerson hadde da han kom tilbake til Farmington-området, var å kjøpe jord til den norske gruppen som skulle komme neste sommer. Kvekerne i Farmington anbefalte Cleng å kjøpe jord hos den største landeieren i området, Pulteney Estates. Dette selskapet hadde sin egen agent i byen Geneva, som lå ved nordenden av Geneva-sjøen, ca. 40 km i østlig retning fra Farmington.[8] Peerson ble anbefalt å dra dit og forhandle med advokaten Joseph Fellows.
I brevet til Norge i desember 1824 skrev Peerson at han var blitt mottatt med stor vennlighet av landagenten Fellows. «Vi ble enige om en avtale for seks jordstykker som jeg valgte ut, og denne avtalen er bindende fram til neste høst.»[9] Et felleshus var under bygging på jorda han hadde valgt, «12 alen lang og 10 alen bred». Nordmennene skulle bo i dette huset den første vinteren.
På veien fra Geneva hadde Peerson vært innom den raskt voksende byen Rochester. Der kjøpte han en jernkomfyr for 10 dollar, som også inkluderte gryter og panner. Han hadde allerede kjøpt ei ku for ti dollar samt noen sauer. Kvekere i Macedon hadde tilbudt seg å ta vare på familien til Peersons søster og andre inntil et tømmerhus med nok plass var blitt bygd. I det øyeblikk Erie-kanalen ble tatt i bruk i sin fulle lengde i 1825, skrev Peerson, ville eiendomsprisene i denne regionen stige.
Brevet Peerson skrev i desember 1824 er helt avgjørende for vår forståelse av hva som hendte før emigrantene forlot Norge i 1825. Beslutningene som ble tatt på deres vegne før de kom til New York, fikk betydning for en rekke beslutninger som ble tatt høsten og vinteren 1825. Brevet fra 1824 ble imidlertid ikke offentlig kjent før i 1924, hundre år etter at det ble skrevet.[10]
De første norske immigrantene ankom New York i oktober 1825
Den 25. juli 1825 sto det en kort notis i avisen Den Norske Rigstidende i Oslo: 45 menn, kvinner og barn og et mannskap på sju hadde emigrert om bord i jakten «Restauration» fra Stavanger den 4. juli 1825. De håpet å finne et Kanaans land i Amerika. Sjøreisen over Atlanteren til New York City markerte starten på organisert emigrasjon fra Norge til USA.
Cleng Peerson spilte en sentral rolle i forberedelsene før gruppen beslutte å emigrere i 1825, og spilte en sentral rolle etter at «Restauration» ankom. De neste tjue årene kom han til å spille lignende roller for norske immigranter som bosatte seg i Midtvesten. Allerede i sin egen levetid var Cleng Peerson kjent som den norske emigrasjonens far.
Det var imidlertid Peersons oppdragsgivere som tok seg av kjøpet av jakten «Restauration» våren 1825 og overfarten fra Stavanger til New York sommeren samme år. Etter at Cleng reiste tilbake til New York på sensommeren i 1824, sto Lars Larsen Geilane i Stavanger i spissen for planlegging og framdrift. I brevet fra New York i desember 1824 foreslo Cleng at det kanskje kunne være en løsning å kjøpe et mindre fartøy for transporten av emigrantene over Atlanteren? Det kunne nok også være en god ide å kjøpe jern og selge dette i USA etter ankomsten. I denne perioden ble det eksportert betydelige mengder stangjern fra Sverige til USA, og norsk jern ble solgt som svensk. Når gruppen kom til New York, kunne de selge fartøyet. Pengene fra salget ville komme godt med når de skulle bygge seg opp et nytt liv i et nytt land.[11]
Peersons råd ble fulgt. Våren 1825 investerte seks familier sparepengene sine i jakten «Restauration», opprinnelig bygd i 1803. Skipet var blitt forlenget i 1819, og målte 18,5 kommerselester eller 38,5 registertonn. En av investorene, Johannes Jacobsen Stene, skipseier og byborger i Stavanger, ble registrert som eier. Den 27. juni klarerte kaptein Lars Olsen Helland mannskapslisten med myndighetene, og lasten med tollvesenet og losvesenet. Den 4. juli mottok han helsesertifikat fra Magistraten som dekket mannskapet, passasjerer og last.[12]
Den 4. juli kastet «Restauration» loss og ga seg i kast med å krysse Nordsjøen med emigrantene ombord.[13] Jakten seilte gjennom den engelske kanalen, gjorde et kort opphold i en liten havn nær Lizard Point på sørspissen av England, og fortsatte så sørover, passerte Cape Finistère, og satte kursen for Madeira. Da skipet nærmet seg de vestindiske øyer, ble det rammet av storm flere ganger. I ukesvis ble skipet tvunget av været i mange retninger rundt omkring i Det karibiske hav og Mexico-gulfen, før det kom inn på en fast kurs mot nord.
Forskningen til Gunleif Seldal
Kryssingen av Atlanteren og de dramatiske hendingene emigrantene opplevde etter ankomsten i New York, har blitt omtalt utallige ganger av romanforfattere og historikere. Et tilbakevendende spørsmål er: Hvem var emigrantene ombord i «Restauration», hvilke motiver hadde de for å emigrere, og hva skjedde med dem i Amerika? Framstillingen her bygger på historieforskningen til Gunleif Seldal. Han har gjennom flere år gransket tilgjengelige primærkilder som belyser disse spørsmålene. Noen av sine hovedfunn presenterte han under Cleng Peerson-konferansen i Clifton i Bosque County i Texas i oktober 2015. Ifølge Seldal har mye av det som er blitt publisert gjennom årene vært feil. «Forfattere har kopiert hverandre og mytene blomstrer.»[14]
I 125 år, helt siden Rasmus B. Anderson presenterte en liste med navn over passasjerene om bord i «Restauration» i 1895, har det vært intense diskusjoner: De fleste hevder at det var 52 personer ombord. [15] Ifølge Gunleif Seldal er de eksisterende primærkildene fra 1825 langt mer pålitelige enn mye av det som siden ble skrevet og som ofte var basert på muntlig overlevering. «Magistratens helsesertifikat listet opp 52 personer, biskopens rapport 52 personer, og tollmyndighetene i USA listet opp 52 personer. Disse opplysningene må anses som meget pålitelige.»[16]
Magistraten i Stavanger skrev et helsesertifikat, datert Stavanger, 4. juli 1825, hvor han uttalte at «Restauration» hadde om bord et mannskap på sju og 45 passasjerer. Biskop Munch kontaktet Elias Tastad, lederen for kvekerne i Stavanger, med spørsmål om hvor mange personer som hadde emigrert til USA. Ifølge informasjonen biskopen mottok, «skulle 51 personer ha seilt til Amerika» den sommeren. Bare en av passasjerene var medlem av vennesamfunnet, nemlig Lars i Geilene, som bodde i Frue sogn.[17] Tollmyndighetene i New York City rapporterte at «Restauration» hadde 45 passasjerer om bord og et mannskap på sju.[18] Under overfarten fødte Martha Larsen en datter. Dette spebarnet ble ikke regnet med.
Etter å ha vært underveis i 98 dager, mer enn tre måneder, ankom «Restauration» omsider havnen i New York søndag morgen den 9. oktober 1825. «Cleng Peerson møtte immigrantene i New York, slik han hadde lovet,» skrev Theodor Blegen, «og de forbindelser han hadde i byen var til stor glede for nykommerne.»[19]
Immigrantene fikk alvorlige problemer med havnemyndighetene. I forhold til skipets størrelse hadde «Restauration» langt flere passasjerer om bord enn amerikansk lov tillot. Antall passasjerer var overskredet med 21 personer. Tollerne måtte rapportere saken til myndighetene. Skipet ble konfiskert, eierne fikk en bot på 3150 dollar, og kapteinen ble arrestert. Heldigvis for nordmennene var agenten for Pulteney Estates, Joseph Fellows, sammen med Peerson i New York.
Fellows var en mann med betydelig politisk innflytelse. Han mobiliserte et stort nettverk for å hjelpe nordmennene. Det ble skaffet juridisk hjelp, og en skriftlig anmodning ble sendt til Finansministeren. Saken gikk helt opp til President John Quincy Adams, som instruerte administrasjonen om å gjøre et unntak: «La boten og konfiskasjonen bli opphevet mot at alle kostnader USA har hatt i forbindelse med saken blir betalt. J. Q. Adams. 5. november 1825.»[20] Det offisielle dokumentet om fritaket ble mottatt 15. november.
«Restauration» ble solgt med stort tap; salget brakte bare inn 400 dollar, mindre enn en fjerdedel av hva skipet ble kjøpt for i Stavanger. De norske immigrantene hadde følgelig langt mindre startkapital enn planlagt da de skulle begynne sitt nye liv i USA. Mangelen på kapital fikk negative konsekvenser for dem der og da og på lengre sikt.
Henry Gahn, den svensk-norske konsulen i New York, skrev en detaljert rapport til den norske regjeringen om ankomsten til «Restauration» og problemene som hadde oppstått i forhold til amerikanske myndigheter. I et brev, datert 25. november, skrev Gahn at immigrantene hadde «pass og gode skussmål med seg hvilket gjorde at jeg i alle tilfelle ville gitt dem hjelp og assistanse.» De hadde dessuten gode forbindelser med folk i New York som var kjent med saken og som bidro «med pengestøtte og klær før de dro videre fra byen og opp i landet».[21]
Hvem var Joseph Fellows?
De fleste historikere er enige om at Joseph Fellows spilte en viktig rolle da de norske immigrantene kom til havnen i New York, og da de dro videre til Murray i Orleans County og bosatte deg der. Da Cleng Peerson møtte Fellows første gang høsten 1824, møtte han en advokat og ungkar på sin egen alder som hadde samarbeidet med rike og innflytelsesrike menn siden han var tjue år gammel.
Joseph Fellows jr. var født i Redditch, Worcestershire, England, den 2. juli 1782. Familien Fellows var engelske immigranter som ankom New York i 1795. De hadde med seg fem barn. Joseph var den eldste og Lydia, født under overfarten fra England til New York, den yngste. Etter et lengre stopp i New York reiste Fellows-familien videre til Luzerne County i Pennsylvania. Familien ble etter hvert involvert i kullgruver.[22]
Fjorten år gamle Joseph Fellows Jr. ble igjen i New York. Han undertegnet en lærekontrakt med advokaten Isaac Lewis Kip den 24. juni 1796. Han skulle bo i husholdet til Kip og få undervisning i jus, og etter at læretiden var fullført var han kvalifisert til å bli advokat. Kip var en av etterkommerne i en kjent hollandsk familie som hadde bodd på Manhattan siden Holland kontrollerte kolonien.[23]
Joseph Fellows kunne knapt ha vært heldigere.[24] I studieårene hos Kip møtte Fellows mange innflytelsesrike menn i amerikansk politikk og forretningsliv, og blant dem var Alexander Hamilton og Aaron Burr. Hos Kip ble han også kjent med oberst Robert Troup. Da Joseph Fellows i 1803 fikk sin advokatbevilling, fikk han tilbud om å arbeide for Troup for en årslønn på 600 dollar. To år tidligere hadde Troup overtatt som hovedagent for Pulteney Estates.[25]
Fellows skjøttet arbeidet sitt godt de neste årene
Dette framgår av et brev Robert Troup skrev til Joseph Fellows, datert Albany den 10. november 1810. Fellows ble ansatt for å lede Geneva-kontoret. Troup forventet at Fellows skulle bosette seg i Geneva «så raskt som mulig etter at du har mottatt brevet».[26] Årslønnen til Fellows ble økt til 2000 dollar pr. år. En ridehest sto til hans disposisjon, og et nytt steinhus sto klart. Troup begrunnet forfremmelsen med at Fellows hadde utført sitt arbeid lojalt og med flid og integritet gjennom mange år.
I 1824, etter at Troup flyttet fra Albany tilbake til New York City, overtok Fellows det daglige ansvaret for omtrent hele området. Gjennom årenes løp, skrev Troup, «hadde han kunnet glede seg over den dyktighet, flid og trofasthet» som Fellows hadde vist.[27] I 1832 ble han utnevnt til hovedagent og direktør for Pulteney Estates med en årslønn på 5500 dollar.
Ved siden av sitt hovedarbeid hadde Fellows full anledning til å investere i egne prosjekter. Det gjorde han gjennom alle år. Da han døde var han fortsatt en beskjeden, ugift mann, men meget rik. Det er en utbredt oppfatning i immigrasjonslitteraturen både i Norge og USA at Joseph Fellows var kveker. Dette var ikke riktig. Ifølge en nær slektning ga Fellows «raus støtte til den episkopale kirken».[28] Hans rolle i den første organiserte utvandringen til USA fra Norge var bare en liten del av Fellows’ aktivitet, men fikk store konsekvenser for norsk utvandring.
[1] Andreas Ropeid, «Kristenlivet i åra før 1850», i Stavanger på 1800–tallet, Stabenfeldt Forlag, Stavanger, 1975, s. 144–147.
[2] Nils Olav Østrem, «Cleng Peerson – skaparen av den store forteljinga om Amerika», Ætt og heim. Lokalhistorisk årbok for Rogaland 1999, Stavanger, 2000. Denne artikkelen bygger på Gunnar Nerheim, I hjertet av Texas. Den ukjente historien om Cleng Peerson og norske immigranter i Texas, Fagbokforlaget, Bergen 2020, s.33-46.
[3] Dwight. H. Bruce (red.), Onondaga’s Centennial, bind 2, Boston History Company, Boston 1896, s. 933–961.
[4] Blake McKelvey, “The Genesee County Villages in Early Rochester’s History”, Rochester History, årgang XLVII, januar og april 1985, nr. 1 og 2, s. 6.
[5] Alexander M. Stewart, “Sesquicentennial of Farmington, New York 1789 – 1939”, Bulletin of Friend’s Historical Association, årgang 29, nr.1, våren 1940, s. 37–43.
[6] “The Society of Friends in Western New York”, The Canadian Quaker History Newsletter, nr. 37, juli 1985, s. 6–11.
[7] Ryan Dearinger, The Filth of Progress. Immigrants, Americans, and the Building of Canals and Railroads in the West, University of California Press, Oakland 2016, s. 31, 37.
[8] Richard Canuteson, “A Little More Light on the Kendall Colony”, Norwegian American Studies, årgang 18, 1954, s. 82–101. Investorene i Pulteney Association var en gruppe menn som ble ledet av Sir William Pulteney, 5th Baronet (1729–1805). Jeffrey M. Johnstone, FSA Scot, “Sir William Johnstone Pulteney and the Scottish Origins of Western New York”, Crooked Lake Review, sommeren 2004; John H. Martin, “The Pulteney Estates in the Genesee Lands”, Crooked Lake Review, høsten 2005; James D. Folts, “The ‘Alien Proprietorship’. The Pulteney Estate during the Nineteenth Century”, Crooked Lake Review, høsten 2003.
[9] Sitert etter Theodore C. Blegen, Norwegian Migration to America, 1825–1860, Northfield, Minnesota 1931, s. 39.
[10] Blegen diskuterte brevets proveniens grundig i et tillegg til boken Norwegian Migration to America, 1825 – 1860, s. 382.
[11] Theodore C. Blegen: Norwegian Migration to America 1825–1860, s. 33.
[12] Gunleif Seldal, «The Sloopers», foredrag under Cleng Peerson Memorial Conference, Bosque Museum, Texas, oktober 2015, s. 12.
[13] Aadne Mauritzen, hans far, hadde beholdt brevet sammen med en bunke andre brev, skrev Martin Mauritzen. Han husket brevene fra den gang han var gutt i Bjerkreim i Rogaland. Brevene var på nippet til å bli brent flere ganger. Han hadde selv vært til sjøs i mange år før han utvandret til Chicago i 1881. Mauritzen hadde bodd der siden, med unntak av en periode på seks år da han var tilbake i Stavanger. Da han vendte tilbake til Chicago i 1900, hadde han brevet med seg og viste det ved en anledning til sin slektning Alfred Adsem. Blegen fikk konservatoren for manuskripter ved Minnesota Historical Society til å foreta en uavhengig evaluering av brevet med hensyn til autentisitet. Konservatoren konkluderte med at alle ytre tegn tydet på at brevet var blitt skrevet «omtrent på den tiden som det ble påstått at det var skrevet». Blegen, Norwegian Migration, appendiks, s. 388.
[14] Gunleif Seldal, «The Sloopers», s. 1.
[15] Rasmus B. Anderson, First Chapter of Norwegian Immigration (1821–1840): Its Causes and Results: With an Introduction on the services rendered by the Scandinavians to the World and to America, Madison, Wisconsin, 1895, s. 91; Theodore C. Blegen: “Norwegian Migration to America 1825–1860”, s. 395.
[16] Gunleif Seldal, «The Sloopers», s. 16.
[17] Hans Eyvind Næss, “Lars Larsen Geilanes fødested”, Stavangeren, nr. 1, 2010, s. 37–40.
[18] Theodore C. Blegen, “John Quincy Adams and the Sloop Restauration”, 1940, s. 23, 27.
[19] Blegen, Norwegian Migration, s. 51.
[20] Theodore C. Blegen, “John Quincy Adams and the Sloop Restauration”, 1940, s. 18.
[21] Theodore C. Blegen, “John Quincy Adams and the Sloop Restauration”, 1940, s. 27.
[22] Joseph Fellows jr. døde 29. april 1873 i Corning i Steuben County i New York. Han var eldste sønn av Joseph Fellows, født i Dudley, Worcestershire, England i 1755 og døde i Scranton, Lackawanna County, Pennsylvania, den 18. juni 1836. Hans mor, Catherine Turvey Fellows, døde den 27. april 1814 i Scranton.
[23] Isaac L. Kip var født den 6. april 1767 i New York og døde samme sted den 20. januar 1837. Han var en av etterkommerne etter Jacobus Hendrickson Kip (1631–1690). Jacobus bygde i 1655 et stort mursteinshus og en låve i stein ved Kip’s Bay, en vik i East River på Manhattan. Under den amerikanske frigjøringskrigen fant det sted en militærtrefning kjent som «The Landing at Kip’s Bay». Se David Hackett Fisher, Washington’s Crossing, Oxford University Press, New York, 2004, s. 102–106.
[24] Frederic E. Kip og Margarita L. Hawley, History of The Kip Family in America, Boston 1928, No. 247, s. 354–355.
[25] Alfred Seelye Roe, Rose Neighborhood Sketches, Wayne County, New York; with glimpses of the adjacent towns; Butler, Wolcott, Huron, Sodus, Lyons and Savannah, Worcester, Mass., 1893, s. XII–XIII. Troup ble født i Elizabethtown, New Jersey, den 19. august 1756 og døde 14. januar 1832 i New York City. Han studerte jus ved King’s College (i dag Columbia University). Under studiene var han romkamerat med Alexander Hamilton. Under den amerikanske frihetskrigen gjorde han tjeneste mellom 1776 til 1780 og endte som oberstløytnant. Kongressen utnevnte ham i 1778 til forsvarsminister og han var finansminister fra 1779 til 1780. I 1782 og 1783 praktiserte han som advokat i Albany, New York, og fra 1784 til 1796 var han advokat i New York City til han ble utnevnt til dommer i New York–distriktet av president George Washington den 9. desember 1796. To år senere forlot dommerstillingen og begynte privat advokatpraksis.
[26] Richard Canuteson, “A Little More Light on the Kendall Colony”, Norwegian American Studies, årgang 18, 1954, s. 90.
[27] Brev fra Troup til Fellows, datert 5. august 1824. Canuteson, op. cit., s. 91.
[28] Alfred Seelye Roe, Rose neighborhood sketches, 1893, s. XIII.