En remigrant eller tilbakevandrer kan defineres som en innbygger i en norsk kommune, som forlot Norge med hensikt å bo i USA og bo der minst ett år. De tidligste emigrantene visste at de antagelig aldri ville se Norge igjen. Men det var alltid noen som vendte tilbake på besøk eller for godt. De som var på besøk, hadde ofte med seg nye emigranter når de dro tilbake til USA. Etter hvert som dampskipene fikk sitt store gjennombrudd, ble prisen på reisen over Atlanteren lavere og kvaliteten høyere, samtidig som reisen tok atskillig kortere tid.
Før og etter 1900 begynte unge, ugifte menn å dominere i emigrasjonslistene. Når unge menn i Norge lærte av andre som hadde utvandret hvor mye høyere arbeidslønningene var i USA sammenlignet med Norge, fristet det å reise. Hadde de til hensikt å emigrere for godt eller var de arbeidsmigranter som skulle en tur til USA for å tjene raske penger, og så vende tilbake til Norge?
Det kan være flere grunner til at norske immigranter i Amerika vendte tilbake over Atlanteren. Noen følte de hadde mislykkes økonomisk. Noen ble syke av hjemlengsel. Mange nådde sine mål med hensyn til oppsparte penger eller tilfredsstilt eventyrlyst. De vendte hjem til Norge for å leve det livet de egentlig alltid hadde planlagt.
I stedet for å flytte til raskt voksende byer i Norge og bli industriarbeidere, valgte mange bondegutter å dra til USA. De som arbeidet som dreng eller jordbruksarbeider på farmer, kunne drømme om å få sin egen farm på prærien i Minnesota, Sør-Dakota, Nord-Dakota, Montana eller på prærien i Canada. Noen reiste hjem etter noen år med nok penger til å ta over en gård i hjembygda i Norge. Mange dro hjem for å finne kone, eller hente kone og barn, for så å vende tilbake til eiendommen de eide i USA. I begge tilfellene faller de som vendte hjem inn under definisjonen “returnmigrant”, slik den defineres av OECD: personer som vender tilbake til landet hvor de har statsborgerskap etter å ha vært internasjonale migranter i et annet land, og har som intensjon å bli i hjemlandet i minst ett år.
I Veien mot Vest. Annen Del. Utvandringen fra Norge, 1865-1915 drøftet Ingrid Semmingsen omfanget av norske immigranter som reiste tilbake over Atlanteren. Et ubetydelig antall vendte hjem i 1870-årene. Antallet økte i 1880-og 1890-årene. Fra 1905 og utover var det en sterk økning i antall hjemvendte norsk-amerikanere. Tilbakevandringen var særlig stor i 1908. Utvandringsprosenten falt etter 1910, og relativt sett økte tilbakevandringen mellom 1910 og 1920.[1]
Var det de skuffede og desillusjonerte som vendte tilbake til Norge? Ut fra Semmingsens vurdering kunne det synes som om de fleste hadde nådd sine kortsiktige mål. Resultatene fra folketellingene i 1910 og 1920 tydet på at de fleste hadde lykkes. Nesten samme hva slags arbeid utvandrerne hadde hatt i Amerika, «prøvde svært mange av de som vendte tilbake å bli gårdbrukere her hjemme, og det ser ut til at Amerikareisen ofte hadde skaffet dem det økonomiske grunnlaget til å sette en slik beslutning i verk.»[2]
Når tilbakevandrere skaffet seg et gårdsbruk, søkte de til hjembygda. Folketellingen i 1920 viste at 8 av 10 hjemvendte menn slo seg ned i bygdene i fylket hvor de var født.[3]
Østrem er enig med Semmingsen
Ifølge Nils Olav Østrem begynte tilbakevandring å bli «eit sterkt utbreidd fenomen» først på slutten av 1800-tallet. Han henviser til Odd Lovold som skrev: «Norske statistikere regner med at 25 prosent av alle utvandrere til Amerika etter 1881 bosatte seg på nytt i Norge mellom 1891 og 1940». Lovold fant tallet noe høyt. Grunnlagsstatistikken for å vurdere tilbakevandringen er ofte usikker.[4]
Når tilbakevandringen først hadde fått gjennomslag, fulgte den et nokså fast mønster. Etter perioder med mye utvandring vendte mange immigranter tilbake. De fleste tilbakevandrerne var menn i ung alder. «Desse mennene arbeidde ofte i usikre yrke, noko som medverka til at dei vende tilbake.»[5] Når utvandrere klarte å skaffe seg egen jord i Amerika, forsvant motivasjonen for å vende hjem til Norge.
Hjemvendte norsk-amerikanere ble talt i folketellingen i 1910
Ved planleggingen av folketellingen i 1910 ble det tatt med et tilleggsspørsmål om hjemvendte norsk-amerikanere. Tilbakevandrere ble spurt om hvilket år de hadde utvandret, hvilket år de hadde vendt tilbake, hvilken kommune de bodde i da de utvandret samt siste stilling og bosted i USA før de vendte tilbake til Norge.[6]
I alt ble det registrert 19 323 personer som identifiserte seg selv som norsk-amerikanere; 1635 personer var født i USA. Det totale antall hjemvendte norsk-amerikanere var dermed 17 688; 13 493 menn og 4195 kvinner.
Personer som vendte tilbake samme år som de utvandret ble ikke regnet med. De som utvandret mellom 1908 og 1910, og hadde returnert før 1. desember 1910, ble heller ikke regnet med. Resultatene fra denne delen av «Folketellingen i Norge 1. desember 1910», ble publisert i hefte 2.
Mellom 1901 og 1910 tilbakevandret 13.014 personer; 7.372 av disse eller 56,7 prosent av tilbakevandrerne hadde emigrert i samme tiår. Ifølge folketellingen i 1910 vendte 16,3 prosent menn og 14,8 prosent kvinner tilbake innen to år etter at de emigrerte; 25,7 prosent menn og 28 prosent kvinner vendte tilbake etter 2 til 4 år; 32,6 prosent menn og 34,5 prosent kvinner vendte tilbake i løpet av 5 til 9 år. Den største tilbakevandringen fant sted mellom 1906 og 1910.[7]
I hovedoversikten for folketellingen ble det lagt vekt på betydningen av den økonomiske krisen i USA i 1907 for å forklare tilbakevandringen. «Det er ikke alle som kommer hjem av hjemlængsel eller som økonomisk uavhengige folk, mange drives hjem av de daarlige tider i Amerika. Paa dette tyder også det forhold, at tilbakevandringens intensitet synes at vokse de aller første aar etter utvandringsaaret, siden avtar den.»[8]
De fleste remigrantene vendte tilbake til fødestedet, mellom 70 og 90 prosent. Brorparten av utvandrerne forlot landsbygda og vendte også tilbake til landsbygda – totalt 81,9 prosent. De fleste hjemvendte slo seg ned i Vest-Agder, Rogaland, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. Flertallet blant utvandrerne var i alderen 15 til 39 år da de dro, og 20 til 49 år da de tilbakevandret.
Hjemvendte norsk-amerikanere ble ofte gårdbrukere
Påfallende mange hjemvendte norsk-amerikanere ble gårdbrukere når de kom tilbake, nesten uavhengig av hvilken stilling de hadde hatt i arbeidslivet i USA. Dette hadde en sammenheng med at de fleste utvandrerne fra Norge utvandret fra landsbygda. Tallene tydet på at det var en forskyvning i livsstillinger blant tilbakevandrerne fra lavere livsstillinger i USA til høyere i Norge. All den stund det ikke forelå statistikk over utvandrernes stillinger før de utvandret, var det vanskelig å avgjøre om det var snakk om en høyere sosial klasse. Konklusjonen var imidlertid klinkende klar. Uansett hva slags arbeid norsk-amerikanere hadde hatt i USA, så søkte de til gårdsbruk når de kom hjem igjen. «Det hænger naturligvis sammen med deres rekruttering fra bygdene.» [9]
Hjemvendte norsk-amerikanere i Rogaland
Blant 2281 hjemvendte norsk-amerikanere i Rogaland i 1910 bosatte 1801 personer seg i landkommunene og 480 i byene. De fordelte seg slik på de enkelte landkommuner, ladesteder og byer:
Om tilbakevandrere i folketellingen i 1920
Tilbakevendte norsk-amerikanere ble også registrert i folketellingen i 1920. Mer enn en tredjedel hadde tilbrakt mellom to og fire år i USA. Omring tre fjerdedeler hadde vært i USA mellom 2 og 9 år. Mer enn tre fjerdedeler av dem hadde vært yngre enn 30 år da de emigrerte. Rundt 80 prosent av tilbakevandrerne var yngre enn 40 år da de dro hjem.
Ved folketellingen i Norge i 1920 ble det registrert 42 156 hjemvendte norsk-amerikanere i Norge. Av disse oppga 20 497 personer at de hadde vendt tilbake før 1910, og 2879 personer var født i Amerika.[10] Antall hjemvendte menn dominerte tilbakevandringen. En grunn til det var naturlig nok at 50 prosent flere menn enn kvinner utvandret. Men selv med dette forbeholdet, er det klart at menn vendte hjem i atskillig større omfang enn utvandrede kvinner.[11]
Fortsatt var det slik at tilbakevandrerne vendte hjem til fødebygden eller fødebyen. Blant hjemvendte norsk-amerikanere hadde 82 prosent av mennene og 62 prosent av kvinnene slått seg ned i en bygd i samme fylke hvor de var født. Folketellingen beregnet også hvor mange utvandrede menn og kvinner i 1920 som levde i USA pr. fylke i Norge på bygdene og i byene.
For Rogalands vedkommende bodde 17 034 menn fra Rogaland i amerikanske stater i 1920 og antall tilbakevandrede menn til Rogaland var 3191. Dette tilsvarte en tilbakevandring på 18,7 prosent. Når det gjaldt kvinner fra Rogaland i stater i USA, ble tallet beregnet til 10 440; antall hjemvendte kvinner var 584 som tilsvarte 5,6 prosent. Tilbakevandringsprosenten for menn og kvinner fra Rogaland var totalt 13,7 prosent.
«I 1910 var det helt naturlig at størstedelen av norsk-amerikanerne – hele 2/3 – var kommet tilbake i de siste 10 år, da utvandringen var så overordentlig stor, særlig i årene 1902-1907, og den almindelige krise som rammet Amerika i slutten av sistnevnte år tvang mange tilbake igjen». At så mange hadde reist tilbake mellom 1910 og 1920, skyldtes ikke at utvandringen hadde vært så stor i perioden. «Tvert imot var jo utvandringen forholdsvis liten i årene 1911-1914 og ubetydelig i 1915-1920; det er derfor mest utvandrere fra forrige 10-år som er kommet tilbake også i denne periode.»[12] Den største gruppen hjemvendte i 1920 besto av folk som hadde utvandret før 1910. De utgjorde nesten halvparten av alle norsk-amerikanere som bodde i Norge i 1920. Blant hjemvendte norsk-amerikanere var det forholdsvis få gifte menn og mange gifte kvinner.[13]
Det var mye som tydet på, ble det kommentert i folketellingen, at de fleste blant tilbakevandrerne hadde forbedret sin økonomiske posisjon under oppholdet i USA. Det var ikke unaturlig på bakgrunn av «den helt forskjellige aldersfordeling blant utvandrerne og blant de hjemvendte». Antall selvstendige gårdbrukere blant de hjemvendte var bemerkelsesverdig. «Det er derfor meget som tyder på at mange av dem som blir gårdbrukere når de kommer hjem har fått det økonomiske grunnlag i Amerika til å gå i gang med gårdsdrift herhjemme.»[14]
Norsk-amerikanere hadde mindre behov for sosialhjelp
Det ble ofte hevdet at mange kom hjem fordi de hadde mislykkes i Amerika, fordi de hadde mistet helsa, at det var en «mindreverdig» del av utvandrerne som vendte hjem. På bakgrunn av tallene i folketellingen var dette helt klart feilaktig. «Det kan ikke være noen stor del som er kommet hjem økonomisk og legemlig knekket.» Svært få blant de hjemvendte var arbeidsudyktige når de vendte tilbake.
Med hensyn til gruppen «gamle», dvs. innbyggere over 65 år, så var det både i byene og bygdene en meget større del norsk-amerikanere enn i den øvrige befolkningen som levde av oppsparte midler. Få norsk-amerikanere hadde behov for sosialhjelp. Også blant hjemvendte kvinner var det forholdsvis mange rentenister og få som var forsørget av det offentlige eller mottok veldedighet.[15]
[1] Inger Semmingsen, Veien mot Vest. Annen Del. Utvandringen fra Norge, 1865-1915, Aschehoug, Oslo 1950, s. 460.
[2] Inger Semmingsen, Veien mot Vest. Annen Del. Utvandringen fra Norge, 1865-1915, Aschehoug, Oslo 1950, s. 461.
[3] Inger Semmingsen, Veien mot Vest. Annen Del. Utvandringen fra Norge, 1865-1915, Aschehoug, Oslo 1950, s. 462.
[4] Odd Lovold, Det løfterike landet. Historien om norsk-amerikanerne, Universitetsforlaget, Oslo, 1983, s. 34.
[5] Nils Olav Østrem, Norsk utvandringshistorie, Det norske Samlaget, Oslo ny utgave 2014, s. 48-49.
[6] Utvandringsstatistikk, NOS VII. 25, utgitt av Departementet for sociale saker, Kristiania, 1921, s. 75.
[7] Utvandringsstatistikk, NOS VII. 25, utgitt av Departementet for sociale saker, Kristiania, 1921, s. 74 – 80.
[8] Folketællingen i Norge 1. desember 1910. Hovedoversigt, NOS VI.77, Kristiania 1916, s. 49.
[9] Folketællingen i Norge 1. desember 1910. Hovedoversigt, NOS VI.77, Kristiania 1916, s. 52.
[10] Folketellingen i Norge 1. desember 1920. Fjerde Hefte, NOS VII, 81, Det Statistiske Centralbyrå, Kristiania 1923, s. 69-79.
[11] Folketellingen i Norge 1. desember 1920. Fjerde Hefte, NOS VII, 81, Det Statistiske Centralbyrå, Kristiania 1923, s. 70.
[12] Folketellingen i Norge 1. desember 1920. Fjerde Hefte, NOS VII, 81, Det Statistiske Centralbyrå, Kristiania 1923, s. 73
[13] Folketellingen i Norge 1. desember 1920. Fjerde Hefte, NOS VII, 81, Det Statistiske Centralbyrå, Kristiania 1923, s. 76.
[14] Folketellingen i Norge 1. desember 1920. Fjerde Hefte, NOS VII, 81, Det Statistiske Centralbyrå, Kristiania 1923, s. 78.
[15] Folketellingen i Norge 1. desember 1920. Fjerde Hefte, NOS VII, 81, Det Statistiske Centralbyrå, Kristiania 1923, s. 79.