Elise Wærenskjold blir som regel framholdt som den blant de norske immigrantene i Texas som klarest ga uttrykk for sin motstand mot slaveriet. Ifølge hennes biograf Charles H. Russel var hun mer opptatt av slaveriet som institusjon enn noe annet emne.
Hun bodde på Four Mile Prairie i Van Zandt County i øst-Texas da krigen brøt ut. I 1858 skrev hun en «trosbekjennelse» i dagboken sin. Det var hennes overbevisning «at mennesker er født med like rettigheter». Hvordan ville hvite menn likt å være slaver, «å bli solgt som dyr, å bli skilt fra ektefeller og barn når som helst det måtte passe våre overordnede, å se våre barn leve opp i fattigdom og uvitenhet uten den minste mulighet til noen gang å kunne bryte ut av den status vi ble født inn i, selv om vi måtte ha de største evner og vilje til å lære?» Folk flest ville svare et rungende: Nei! Slaveriet var imot Guds vilje, understreket Wærenskjold.[1] Hennes synspunkter og holdninger ble aldri formidlet til offentligheten. De forble hennes private dagboks-synspunkter.
Slaveri var mer utbredt i øst-Texas enn i Bosque
Ingen av de norske immigrantene i Bosque County eide slaver. Det gjorde derimot noen få norske immigranter i øst-Texas. Bror til Johan R. Reiersen, George Reiersen, eide ni slaver. I slavetellingen for Kaufman County i 1860 sto Eric Bache oppført som eier av en kvinnelig slave, trettitre år gammel. Thomas Fasting Grøgaard eide også slaver. En av dem, en liten pike med navn Hannah, fortsatte å bo hos familien etter borgerkrigen og arbeidet for Grøgaard-familien til hun ble voksen. Hannah fulgte tradisjonen til mange andre slaver etter frigjøringen: hun tok etternavnet til sin tidligere eier. Hun ble gravlagt på seksjonen for svarte på kirkegården i Atlanta, Texas, og navnet på gravsteinen lød «Hannah Grogard, 1862—1946».[2]
De norske immigrantene som bodde i småbyer i øst-Texas, var langt mer fortrolige med den dominerende slavekulturen enn de norske immigrantene i Bosque County på grensen mot indianerne. I biografien om Elise Wærenskjold innrømmer Charles Russel at skattelistene for Van Zandt County i 1861 og 1862 viste at Wærenskjold-familien sto oppført som eiere av en slave. Dette harmonerte dårlig med Elise Wærenskjolds «trosbekjennelse» i dagboken.
“..den mest pålitelige neger han visste om.”
Så sent som våren 1865 leide Elise Wærenskjold en slave til å utføre manuelt arbeid på gården. I et brev til Carl Questad i Bosque skrev ektemannen Wilhelm Wærenskjold at våren allerede var i full gang i Van Zandt County. Mens han hadde vært på reise, hadde kona hatt «hellet med seg og inngått leiekontrakt for en slave de hadde vært meget godt fornøyd med forrige høst. Riktignok måtte han betale så mye som $ 1600 i leie.»[3] På den annen side var slaven den mest pålitelige neger han visste om. Elise hadde dessuten inngått kontrakt for leie av en negerkvinne og en liten negergutt – kvinnen skulle være kokke i huset og utføre andre huslige ting, mens gutten skulle gjete sauer.
Ideal og virkelighet i slavespørsmålet viste seg vanskelig å håndtere både i Elise Wærenskjolds personlige liv og i livet til andre norske immigranter i Texas.
[1] Charles H. Russel, Undaunted. A Norwegian Woman in Frontier Texas, Texas A. M. University, College Station, Texas, 2006, s. 102.
[2] C. A. Clausen og Derwood Johnson, “Norwegian Soldiers in the Confederate Forces”, NAHA, årgang 25, 1972, s. 104-141.
[3] Clausen og Johnson, “Norwegian Soldiers in the Confederate Forces”, s. 136.