De norske immigrantene i USA ble konfrontert med alvorlige sykdommer som de ikke kjente fra Norge. Når skogen var hogd ned og den første jorda vendt for første gang, begynte sesongen for feber og malaria. Det første angrepet av malaria var som regel det verste. Sykdommen var også kjent under navnet skjelvefeber, gallefeber eller høstfeber. Den syke opplevde store svingninger i kroppstemperaturen, fra høy feber til sterke frysninger. Sykdommen kunne vare ved over lengre perioder.
De første sesongene etter at nybyggerne kom til La Salle County, ble hele nabolag sengeliggende med malaria, feber og skjelvinger på samme tid. Det var vanskelig for den syke å utføre daglige oppgaver, som å fôre og stelle husdyr eller ta hånd om små barn. Personer i nabolaget som slapp lettere unna, måtte i tillegg til sine daglige oppgaver, ta seg av hushold hvor alle lå til sengs. De syke trengte medisin. Friskt vann og mat ble plassert ved sengen, og sist, men ikke minst, tømte de dopøsen. Vel hjemme igjen måtte de kanskje ta seg av syke i egen familie.[1]
De som overlevde malariaanfall, ble etter hvert delvis immune. Denne prosessen gikk under navnet “seasoning”. Malaria var en fryktet sykdom på grunn av dens innvirkning på både kropp og sjel. I mange tilfeller endte sykdommen med døden. Sykdommen dukket vanligvis opp på sensommeren og tidlig om høsten. Det var få tilfeller av malaria etter at den første harde frosten satte inn, og om våren og forsommeren var de fleste friske. I vårløsningen gikk elver og bekker over sine bredder og vannet ble liggende i lavtliggende områder og sumper. Når slike steder tørket opp i varmen i juli og august, ble de en yngleplass for mygg og sykdom.
Der hvor de nye immigrantene bosatte seg, fulgte malariaen med som nissen på lasset, konstaterte Fiametta Rocco i boken Quinine. Malaria and the Quest for a Cure That Changed the World. Det skjedde vest for Allegheny-fjellene, i områdene rundt De Store Sjøene og inn i Øvre Canada. Malaria spredte seg fra statene langs Atlanterhavskysten til Kentucky, Tennessee, Alabama, Mississippi, Arkansas og nordre Louisiana. Rundt 1850 var omtrent hele USA en eneste stor tumleplass for malaria, unntatt i Maine og nordre deler av Wisconsin og Minnesota.[2]
Malaria var en utbredt sykdom og viktig dødsårsak i USA i alle fall til 1880. Sykdommen undergravde folks helse og motstandskraft og fikk også negative følger for økonomien. Spebarn, barn under fem år og folk i sørstatene var mest utsatt. Men selv så sent som under 1. verdenskrig var det rundt 100 personer i Illinois hvert år som døde av malaria, særlig i de sørlige countyene i staten. Tilbakevendende malariaanfall førte til at folks helse ble svekket over tid.[3]
La Salle County ble hardt rammet av malaria høsten 1835. I 1838 var det mer sykdom og flere malariadødsfall enn i noe annet år siden de første hvite nybyggerne bosatte seg i området. Etter flere års planlegging og politisk uenighet samt problemer med finansiering, begynte byggingen av Illinois og Michigan-kanalen i 1836. Den vestre delen av kanalen ble bygd mellom Seneca og La Salle, en strekning på ca. 50 km.[4] En rekke irske kanalarbeiderne som arbeidet med graving av kanalen, ble hardt rammet av malariafeberen i 1838.
De norske immigrantene som kom til Fox River i 1836 og 1837, var helt uforberedt på malaria. De hadde liten kunnskap om sykdommen. De brukte flere år på å tilpasse seg til de årlige feberperiodene, og mange døde. Verst rammet ble immigrantene om bord i “Ægir” i 1837. Da de kom til Chicago, fikk de høre at Fox River-dalen var et sykdomshull. De ble redde og valgte i stedet å følge et råd om å bosette seg i Beaver Creek i Iroquois fylke, ca. 110 km sør for Chicago. Ole Rynning og tre andre reiste dit for å gjøre seg kjent med forholdene.
Konklusjonen var at det så bra ut, og ca. femti norske immigranter valgte å følge Rynning til Beaver Creek. Neste vår etter vårløsningen viste det seg at de hadde valgt jord i sumpområder, som var en yngleplass for myggen. Det var «gjort en tragisk feilvurdering», skrev Blegen. «Jorda de valgte på sensommeren året før, viste seg neste vår å ligge meget lavt. På grunn av det høye og tørre graset hadde de ikke sett dette. Da våren kom, ble den lavtliggende jorda oversvømmet og de uheldige norske kolonistene befant seg i store vanskeligheter.»[5] Det oppsto en alvorlig feberepidemi og i en periode døde det nordmenn nesten hver eneste dag. Ole Rynning var blant dem som døde høsten 1838. Flere blant de overlevende flyttet til La Salle County våren 1839.
[1] Elmer Baldwin, History of La Salle County Illinois. Its Topography, Botany, Natural History, History of the Mound Builders, Indian Tribes, French Explorations and A Sketch of the Pioneer Settlers of each Town to 1840, Rand McNally & Co, Chicago, 1877.
[2] Fiametta Rocco. Quinine. Malaria and the Quest for a Cure That Changed the World, New York 2003.
[3] Sok Chul Hong, «The Burden of Early Exposure to Malaria in the United States, 1850-1860: Manutrition and Immune Disorders”, The Journal of Economic History, Vol. 67, No. 4, desember 2007, s. 1001-1035; R. H. von Ezdorf, “Malaria in the United States: Its Prevalence and Geographic Distribution”, Public Health Reports, Vol. 30, No. 22, 28. mai 1915, s. 1603-1624.
[4] Ryan Dearinger, The Filth of Progress. Immigrants, Americans, and the Building of Canals and Railroads in the West, University of California Press, Oakland, CA 2016.
[5] Theodore C. Blegen, Norwegian Migration to America, Northfield, Minnesota 1931.